Jeg hadde sittet på flyet i femten timer.
Underveis hadde vi måtte bytte fly til et skrøpelig lite drittfly. Det hadde ristet hele veien og jeg hadde klart å søle kaffen ut over hele buksa mi, bare fordi en feit amerikaner absolutt skulle strekke seg etter potetgullet sitt akkurat da jeg hadde fått den glovarme kaffen ned på spiseplaten. Jeg brant etter å få reise meg, og da kapteinen fortalte at vi skulle lande om ti minutter føltes det som at ti tonn bare forsvant rolig av skuldrene mine.
Vi gikk av flyet. I tunnelen inn til flyplassen luktet det så stramt at det nesten ikke var til å overleve. Til tross for en grufull flyreise, var førsteinntrykket av Brasil helt fantastisk.
Gatene var fulle av tutende biler og det hang brasilianske flagg overalt. Kaka hadde nettopp scoret det avgjørende målet i VM- finalen mot Italia. Selv om jeg elsker fotball gledet jeg meg til å ligge på den varme, hvite stranda som strakte seg langs sjøen.
Jeg hadde nettopp kommet meg ut av byen, og jeg hørte nå at tutingen sakte men sikkert ble svakere og svakere, ettersom jeg kjørte lenger ut av byen. Det var da jeg så hotellet mitt ligge på et rolig og stille sted, like ved sjøen.
Det første jeg tenker på når hører ordet Brasil er lange, kritthvite strender som strekker seg langs sjøen og er fulle av store grønne palmer. Det er mange som spiller sandvolleyball og alt er helt fantastisk. Og det var akkurat sånn det var.
Etter at du har kommet deg ut av den fattige delen av byen som er bråkete og folksom, venter en herlig og avslappet liten småby full av strender og hoteller som bare ligger der å venter på deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar